SANGEN SOM FORSVANT
(Jan-Henrik Kulberg - Manus)

Jeg hentet frem gitaren, og diktet deg en sang
Du tenkte nok beundring, jeg tenkte mest på tvang
I begynnelsen var allting greit, vi elsket jevnt og trutt
Så sluttet vi å klemme, og en fredag var det slutt

Så sangen dro sin vei
Ja sangen dro sin vei - langt bort fra deg og meg

På danskebåten møtte den et julebord fra Moss
I Køben ble den sunget av en eldre mann med floss

På veien ned til Tyskland ble den nynnet i en bil
Før den endte i en skumtopp i et ølglass i Berlin

For sangen var på vei
Ja sangen var på vei - langt bort fra deg og meg

På Eurostar til London ble den venner med et kor
som skulle synge i Royal Albert og turnere lenger
nord

Sangen ville videre og endte på en pub
men da karoken startet ble den lei og dro på klubb

For sangen var på vei
Ja sangen var på vei - langt bort fra deg og meg

En lørdag i november satt jeg hjemme hos meg selv
På radioen sang ei ung jente om "Kjærlighetens elv"

Teksten var på engelsk, men jeg kjente den igjen
Det var sangen vår som endelig hadde kommet hjem
igjen

Og sangen var på vei
Ja sangen var på vei - hjem til deg og meg

Moralen her i visa, ikke skriv en sang til den
Som vil speile seg i blekket fra din gamle fyllepenn

For låten vil bli dårlig. Bruk noen kroner på en ring
Og spar ordene til dem som ikke ber om noen ting

Og sangen er på vei
Ja sangen er på vei, til meg og kanskje deg